Reisebrev fra Vannmannen

Jeg er 6 år og følger med Gansanja, mammas hjelp i huset, når han går til pappa og spør om han kan få en rørstubb på ca. 50cm. Året er 1958 og vi er på Inkouele i Kongo.

Geir 6 år på Inkouele

«Hva skal du med det røret Gansanja» spør pappa. “Jo du skjønner det Monsieur Odd, ved kilden der vi henter alt vanne vårt, er det uhygienisk fordi bøttene de senker ned i kilden ikke er rene på utsiden. Jeg vil lage en liten demning og legge røret i den og så dekke over selve kilden.»
Gansanja får røret og tar med seg machete, spade og hakke.  Jeg trasker etter ham nedover stien på savannen, ned til dalen der kilden er og regnskogen begynner. Gresset er sikkert tre ganger så høyt som meg. Halvveis ned ved kilden kommer vi til stedet hvor gressbrannen for forbi i går kveld. Alt er svart svidd or derfor kan vi se de hundrevis av maurtuer som ser ut som store champignoner. Gansanja sparker borti en av maurtuene, og der kryr det av store saftige maur med en hvit pose på magen. Posen er fylt av sukker og Gansanja sier, » Dette er deilig Geir. Kjempegodt!» Og så spiser vi maur med god appetitt. Bortover bakken, ser vi hundrevis av gresshopper som har dødd i brannen. Det er og god mat, og Gansanja viser meg de som er best å spise.
Nede ved kilden begynner Gansanja å arbeide, først er det å rydde vekk busker og kratt, som vokser rundt vannkilden. Så bruker han hakken for å rense opp i kilden og fjerne alt det som har falt ned fra trærne. Snart ser vi den rene klare sanden og årene hvor kildevannet kommer opp. Åå, dette er spennende!
Så begynner vi å lete etter leire for å bygge en demning i ring rundt kilden. Etterhvert som vi bygger stiger vannet oppover. Endelig synes Gansanja at demninger er høy nok og legge ned røret før han bygger demningen ferdig. Ganske snart begynner en kraftig vannstråle å renne ut av røret! Jeg er imponert. Vannet er ganske grumsete til å begynne med, men så klarner det til.
Det siste vi gjør er å kutte kraftige greiner som vi legger på kryss og tvers over demningen for til slutt å legge store tropiske blader på toppen.
Gansanja og jeg beundrer det fine arbeidet vårt før vi går hjem. Dette var i september 1958 jeg skal snart fylle seks år, og jeg har vært med på mitt første vannprosjekt!
Ringen er sluttet!
Nå er vi på nytt på Inkouele, november 2014, hele 56 år senere! Borehullet ble ferdig i slutten av mars i år. Nå har vi de 16 panelene som skal produsere 4 kW strøm hver dag for å pumpe opp rent, klart og godt vann.
Mye har skjedd på disse årene. Solpanel var knapt oppfunnet i 1956 da den første «kildeutviklingen» ble gjort. I dag kan jeg stå her med iPaden i hånden og sende bloggen min via mobilt bredbånd ut i verden.

Teamet klart for den spennende jobben å monterer Solenergi.

Ready for take off, Paris here we come!

I mange måneder ha vi tenkt, planlagt, skrevet ord, lett etter og skannet bilder, rediger videor, gleder oss mye, gruet oss litt.
Siste ord er ikke skrevet, siste bilde er ikke funnet og videoene er ikke helt ferdige, men nå står bilen der, pakket og klar til den lange turen til Saint Privat de Prés, som ligger 6 timers kjøring syd for Paris.

Thorodd og Kelly skal gifte seg!
Det er en milepæl i livene våre, i vår lille familie.
Det er mye som har blitt lagt inn i bilen. Vi skal hjelpe til med å organisere et Brullup nesten 2000 km hjemmefra og da tar vi med ting for alle eventualiteter vi har kommet på. Det er sikkert mer som burde være med, men nå er bilen overfull.
Jeg får ikke lagt med før etter midnatt og det bekymrer meg litt. Vi må opp kl. halv fem for å rekke fergen i Kristiansand. Så lite søvn, før man skal kjøre time etter time på monotone motorveier er ikke så klokt. Det er godt vi er to til å kjøre.

Samtidig som dette er en reise inn mot framtiden er det også en reise inn i minnenes verden.

På veien nedover Danmark ligger det plutselig noe i veien. Vi kjører i 120 km i timen og en rask avgjørelse må bli tatt. Kjøre rett fram og over det som ligger i veien, – eller svinge unna? Jeg er redd for hvordan den tungt lastede bilen kommer til å reagere på en rask unnamanøver, og velger å kjøre redd fram. Dunket kommer, – det gikk bra! To ting skjer samtidig i det øyeblikket. Tina’s utbrudd «hva var det Geir?», og minnet om en hendelse 50 år tilbake i tid dukket opp.

1964 – Pappa kjører, vi er på vei nedover de raske veiene i Danmark. Målet er Marseille og passasjerbåten «General Magin». Den skal frakte oss videre til Pointe Noire i Kongo.

En stor fugl kommer flyvende inn fra siden. Pappa kjører rett fram og dunket kommer. Fuglen er død. » jeg kunne ikke bremse» sa pappa. «Med denne farten og med alle bilene bak oss kunne jeg utsatt både oss og menneskene i de andre bilen for fare med en kraftig oppbremsing. Når slikt skjer må man bare kjøre rett fram.»
Jeg sier omtrent det samme til Tina som pappa sa til oss og så forteller jeg om den hendelsen til Tina. Jeg fortelle også om andre minner som dukker opp fra den turen. Samme kveld som hendelsen med fuglen, overnattet vi i Lübeck. Etter middag tok pappa oss med på en tur. Vi gikk ned til elva, og pappa pekte over på den andre siden og sa «der borte ligger Øst Tyskland». Det var under den farligste tiden i den kalde krigen. Cuba krisen var ikke langt tilbake i tid. Vi sto der og så over til den andre siden. Vi hadde lest om mennesker som flyktet over til Vest Tyskland. Noen klarte seg, noen ble fanget og noen ble skutt under flyktforsøkene. Vi snakket også om John F. Kennedy’s ord » Ich bin ein Berliner». Begge hendelsene må har vært skjellsettende i en 12 år gammel gutts sinn ettersom de dukker opp nå 50 år senere.
Nøyaktig 12 timer etter vi reiste hjemmefra kom vi til hotellet Heidenaur Hof som ligger i en koselig liten landsby, 4 mil syd for Harmburg.
Samtalen vi hadde under den gode middagen dreide seg om bryllupet og om hvordan det kom til å påvirke familien framover.
I morgen skal vi videre og ligge over i Reims. Også det et sted som gjorde inntrykk for 50 år siden.

American Colony Hotel

For noen år siden var det en sang på en av Bill Gaithers videoer som gikk rett til hjertet mitt. Det var:

»It is well with my soul, – det er vel med min sjel».

Ofte når jeg er langt nede er det denne sangen jeg lytter til. Da jeg fikk høre historien bak sangen har den enda sterke betydning for meg.

Horatio Gates Spafford ble født i 1828 og ble en svært vellykket advokat og han investerte i eiendommer i Chicago. Under den store brannen i 1871, mistet han alt han hadde investert. Horatio var gift med en dame fra Stavanger, Anna Tobine Larsdatter Øglend. De fikk fem barn, 1 sønn og fire døtre. Etter brannen døde sønnen i Skarlagensfeber. Familien Spafford var venner med den store evangelisten Moody som på den tiden hadde kampanjer i England. Midt i tragedien bestemte Horatio seg for å ta familien med til Europa, være en stund sammen med Moody og så feriere videre i Frankrike. Anna og de fire døtrene reiste i forkant, og midt på Atlanteren ble skipet de reiste med kjørt i senk av et annet skip. Alle fire døtrene druknet. Anna ble funne på en drivende planke. Horatio fikk følgende telegram noen dager senere. «Reddet alene. Hva skal jeg gjøre…….»

Horatio og Anna Spafford

Da reiste Horatio umiddelbart til Europa for å være sammen med Anna. Under reisen over til Europa skrev Horatio sangen.

When peace, like a river, attendeth my way,

When sorrows like sea billows roll;

Whatever my lot, Thou has taught me to say,

It is well, it is well, with my soul.

Refrain:

It is well, with my soul,

It is well, it is well, with my soul.

Though Satan should buffet, though trials should come,

Let this blest assurance control,

That Christ has regarded my helpless estate,

And hath shed His own blood for my soul.

My sin, oh, the bliss of this glorious thought!

My sin, not in part but the whole,

Is nailed to the cross, and I bear it no more,

Praise the Lord, praise the Lord, O my soul!

For me, be it Christ, be it Christ hence to live:

If Jordan above me shall roll,

No pang shall be mine, for in death as in life

Thou wilt whisper Thy peace to my soul.

But, Lord, ’tis for Thee, for Thy coming we wait,

The sky, not the grave, is our goal;

Oh, trump of the angel! Oh, voice of the Lord!

Blessed hope, blessed rest of my soul!

And Lord, haste the day when my faith shall be sight,

The clouds be rolled back as a scroll;

The trump shall resound, and the Lord shall descend,

Even so, it is well with my soul.

Sangen jeg lytter til er Gaither versjon med  David Phelps

Her er en link til den versjonen.

American Colony Hotel

Som vi reiste rundt i Israel og nevnte for enkelte personer at de siste fire dagene skulle vi bo på American Colony Hotel , ble vi oftest møte med et hevet øyebryn og kommentaren, -det er et av de mest ærverdige hotellene i Israel. I var raske med å fortelle at oppholdet var en gave fra barna våre. Allikevel følte vi at det gav oss status.

Det første som slo oss da vi kom på rommet var at på nattbordet lå en norsk Bibel, 2011 utgaven. Dette var en liten antydning til hvilken omtanke vi ville bli møtt med her på hotellet. De hadde tatt seg bryet med å legge «vår» bibel inn på rommet.

I annen etasje hvor vi skulle bo var det flere bilder av familien Spafford. Plutselig forstod vi at her var det en kobling. Jeg sa til Tina, «Det er jo Horatio Spafford som har skrevet ‘It is well with my soul’»

Da vi begynte å undersøke saken viste det seg at familien Spafford hadde dannet sin egen sekt i Amerika og flyttet til Jerusalem for å være der når Jesus kom tilbake. De fikk kjøpt eiendommen hvor American Colony  Hotel nå ligger og som er eid av 4 generasjon Spafford (nå Vester).

Horatio og Anna sammen med alle dem som kom sammen med dem og de som senere sluttet seg til dem, spesielt fra Sverige, drev et høyt respektert sosialt arbeid som ikke tok hensyn til tro eller rase. Helt fram til andre verdenskrig drev de de sosiale arbeidet, og kolonien tok imot skadde soldater fra alle parter. Det var litt underlig å få del i fortsettelsen av historien om sangen som har betydd så mye for meg.

Odd Karsten Tveit har skrevet en flott bok om

«Annas Hus

En beretning fra Stavanger til Jerusalem»

Ut til Vinterhagen

Salongborg, et imponerende arbeid

Vinterhagen

Korridoren til rommet

Noen av gjestene med blant annet:
Kofi Annan, Carl Bildt, Jonas Gahr Støre, Gro Harlem Brundtland, Sir Winston Curchill og Bob Dylan :-)

Leonardo Club hotel

Den sjette dagen i Israel våknet jeg tidlig og fulgte med på soloppgangen over Dødehavet. Hotellet vi bodde på var stort og flott der det lå nede på stranden. Opplegget her var at alt var inkludert, rom, mat og drikke.  Februar er lav-sesong  så alle hoteller er billige. For oss var det perfekt. Vi kom fra -10 til en kanskje litt kjølig sommertemperatur. På tross av lav-sesong var det mange turistbusser. Men vi så at alle stedene var bygget for en helt annen kapasitet. Det betød at vi slapp å stå i køer. Perfekt. Etter en deilig frokost skrev jeg ferdig bloggen og postet den. Tina tok en spa med massasje, jeg satte beina mine ned i et kar med hundrevis av ganske små Gara Rufa fisk, som umiddelbart begynte å spise på huden av føtter og legger. Det kilte og var litt behagelig, men reklamen sa at det var den beste fotpleie man kunne få og man tror jo på reklamen. Etter 45 minutter var det over. Huden var blitt superglatt så strømpene gled ned og klarte ikke å holde seg oppe.  Resten av formiddagen ble brukt nede på stranden til det var tid til lunsj.

Tina med føttene i Dødehavet.

Masada er fortet / slottet Herodes den store bygget.

Opp til Masada

Fra toppen av Kabelbanen

Det er helt utrolig hva de klarte å bygge på den tiden. Det er klart at i tillegg til hardt arbeid måtte de være dyktige i matematikk. Masada ligger på toppen av et ganske begrenset platå med bratte fjellvegger som går 400 meter opp fra Dødehavet. Masada ble regnet som uinntakelig. I år 70 etter Kristus ble det tatt, etter flere års beleiring. Det mest fascinerende var vannforsyningen. I tillegg til vannkanaler og et stort antall sisterner, ble det brukt esler og andre dyr til å frakte opp vannet på de svingete stiene opp det bratte fjellet.

Inngangen til Herodes mottakelsesrom

Det høyeste punktet på Masada. vanntårnet

Utsikt fra det høyeste punktet. Vanntårnet.

Slangestien som ble brukt til å transportere vann. Mange går den både opp og ned fra Masada

Den øvre stien for å frakte vann opp til slottet.

Model av Masada med vannleveringssystem

Fornøyde turister venter på kabelbanen.

Etter en nydelig frokost på kibbutzen, og etter å ha postet bloggen satte vi oss i bilen og plottet inn i GPS stedet ved Dødehavet hvor vi skulle bo til natten. GPSen ville at vi skulle kjøre sydover, men vi ville kjøre nordover, dit Jordanelven renner inn i Genesaretsjøen. På vestsiden ligger Kapernaum og på østsiden av elva litt lenger opp ligger Betsaida. Der var i dette området Jesus kalte de første disiplene.

Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for disiplen Andreas. Han var først en av Døperen Johannes’ disipler. Andreas ble den første misjonæren:

Dagen etter sto Johannes (døperen) der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam! » De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter? » De svarte: «Rabbi, hvor bor du? »  Rabbi betyr lærer. «Kom og se! » sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.

Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hadde hørt det Johannes sa, og som hadde fulgt etter Jesus. Han (Andreas) fant nå først sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias! » – Messias betyr «Den salvede». Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter.

 Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg! » Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn. » «Kan det komme noe godt fra Nasaret? » sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se! » Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik. » «Hvor kjenner du meg fra? » spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet. » Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge. » «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet? » sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette. » Så sa han:«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen *. »

Etter å ha vært sammen med Jesus en dag, hva gjorde Andreas da? Tre handlinger:

• Han fant først sin bror.
• Han sa «Vi har funnet Messias»
• Han førte ham til Jesus.

Enkelt!

Hvordan er det i dag? Er Andreas’ måte å være på noe vi kan lære av?

Kapernaum. Jesu bosted

Jesus flyttet fra Nasareth og bosatte seg  Kapernaum og det var dette stedet som ble utgangspunktet for Jesu arbeid.

Matteus 4,12

Da Jesus fikk høre at Johannes var blitt fengslet, dro han tilbake til Galilea. Han forlot Nasaret og bosatte seg i Kapernaum, ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten Jesaja:

Sebulons land og Naftalis land, ved veien til havet, bortenfor Jordan, hedningenes Galilea, det folket som bor i mørke, har sett et stort lys, over dem som bor i dødsskyggens land, har lyset strålt fram. 

Fra da av begynte Jesus å forkynne: «Vend om, for himmelriket er kommet nær! »

En møteplass hvor de skriftlærde underviste

I disse husene og på disse gatene vandret Jesus

Synagoden i bakgrunnen

Mennesker fra hele verden besøker landet hvor Jesus vandret

Minst seks av disiplene kom fra området Betsaida – Kapenaum. Brødrene Andreas og Peter, Filip, brødrene Jakob og Johannes. Alle disse var fiskere, og så kom tolleren Matteus fra Kapernaum. Byen var en grenseby inn mot Syria.

Etter besøkene i Kapernaum og Betsaida begynte vi å kjøre sydover på østsiden av Genesaretsjøen. Det var et flott grønt landskap som minne mye om Norge. Kuene gikk omkring og beitet. Noen få fiskebåter lå stille på sjøen, men så var det det som var ulikt Norge. Enorme bananplantasjer, mange av dem under store drivhusliknende seilduker. Da vi kom til enden av Genesaretsjøen krysset veien over til vestsiden av Jordanelva. Noen kilometer lenger ned, bli elva også grensen til Jordan. Etterhvert om vi følger elva går det umerkelig nedover i en slak helling. Når vi kommer til Dødehavet er vi mer enn 400 meter under havnivå.

Jordandalen er vidstrakt på begge sider av elva. På Jordansk side er det mye tettere bebygd enn på den Israelske siden. Etter en stund kjører vi inn i det palestinske selvstyreområdet på Vestbredden. Det var ingen kontroll ved grenseovergangen, men langs veien sydover var det streng kontroll av grensen mot Jordan. Dobbelt gjerde med en egen vei for vaktbilene. Etterhvert blir landskapet tørrere og vi er snart inne i ørkenlignende områder. Nå er det slutt på banan- og appelsinplantasjene. Det blir mer og mer palmeplantasjer. Uten å vite sikkert, gjetter vi på at det må være fikenpalmer.

Så kommer vi til Dødehavet. Her er det ikke noe liv, bare sand, stein og salt vann. Naturen er fasinerende i sin goldhet. Solen går ned og skaper et flott fargespill i steinen og sanden. Helt i nordenden av Dødehavet ligger Qumran, det var i dette strøket, opp i en hule i fjellet, at en gjetergutt fant dødehavsrullene. Lenger syd, oppe i fjellene til venstre skimter vi festningsverket Masada. Det var godt beskyttet og stod imot mange angrep før det i år 68 ble erobret. I morgen skal vi opp dit.

Da vi kom fram til hotellet, Leonardo Club, hadde solen akkurat gått ned. Det var et fint hotell som lå helt på kanten av sjøen. Det var flott å sitte på verandaen og se de siste restene av lyset.  I kveld var det nymåne, den mørkeste natten i måneden. Lys ble tent på begge sider av sjøen. Det så så fredelig ut, men også her er vi i et land i konflikt.
Hvordan hadde verden sett ut hvis man alltid før handling stilte seg spørsmålet

«What Would Jesus  Do?»  – «Hva ville Jesus ha gjort?»

WWJD

Jesus sa, «Kom og se!»  «Følg meg!»

Morgengry over Dødehavet

Haifa fra Karmelfjellet

Det er fredag og vi forlot Haifa i 11 tiden. Lenge kjørte vi i tettbygd område og vi begynte å undres over om hele Israel var bebygd slik. Etter en stund, var det plutselig slutt og vi kom inne i jordbruksområder. Nå var vi kommet til Galilea. Jesus var fra Nazareth og flere av disiplene var fiskere fra Genesaretsjøen.  Nå begynte landskapet å likne på de bildene vi hadde lagd mens vi hørte fortellingene om Jesu vandring I dette området. Motorveien slynget seg opp de bratte fjellsidene og landsbyene og bosetningene lå vakkert oppover åsene. Landskapet var både steinete og goldt samtidig grønt og vakkert. Plutselig da vi kom over en liten fjelltopp lå Genesaretsjøen der og blinket I solskinnet. Vi stoppet bilen og så utover det bølgende landskapet ned til sjøen som hadde vært i bevisstheten vår helt siden vi var små barn. Det var der snekkeren ba fiskerne om å kaste garnet på “feil” side av båten, og garnet ble så fylt av fisk at en annen båt måtte komme til og ta noe av fangste. Da Jesus gikk på vannet var det på Genesaretsjøen.

På vei nedover mot sjøen stod det et skilt om en severdighet, Mt. de Beatitudes, «Salighetsfjellet».

Vi svingte inn en liten grusvei. 1 km lenger ned lå det katolske klosteret med flotte oliventre-,  banan- og appelsinplantasjer. Dette var et flott drevet kloster med vakre hageanlegg, og kapell.

Mt. de Beatitudes

Kapellet var åttekantet og på hver kant sto en av saligprisningene som Jesus formulerte i Bergprekenen.

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem:

«Salige er de som er fattige i ånden,
for himmelriket er deres.

 Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.

Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
for de skal mettes.

Salige er de barmhjertige,
for de skal få barmhjertighet.

Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.

Salige er de som skaper fred,
for de skal kalles Guds barn.

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himmelriket er deres.

Salighetskapellet

Om det var her Jesus holdt sin Bergpreken vet jeg ikke, men det ble godt enda en gang å bli minnet om at det ikke er materiell rikdom som er den virkelige rikdommen i livet.

Litt lenger ut i bergprekenen sier Jesus:

Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir hørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det.

Slik skal dere be:

Vår Far i Himmelen!

La navnet ditt helliges.

La riket ditt komme.

La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.

Gi oss i dag ditt daglige brød,

Og tilgi oss vårs skyld,

Slik vi tilgir våre skyldnere.

Og la oss ikke komme i fristelse,

Men frels oss fra det onde.

For riket er ditt og makten og æren i evighet.

Amen

Dette ble sterkt. Det var i dette området Jesus lærte oss å be denne bønnen som mennesker har bedt både troende og ikke troende, gjennom alle århundrer, over alt på jorden, i øyeblikk av glede og i øyeblikk av sorg. I tider fylt med lidelse og nød og i tider med angst og frykt, ja frykt for døden. Bønnen har også blitt bedt når mennesker var takknemlige. Takknemlige fordi de kjente at Gud holdt dem i sin hånd.

Krukken med livets vann

Genesaretsjøen

Genesaretsjøen med Tiberias i bakgrunnen

Nede på Kibbutzen, som drev hotellet vi skulle bo på, var det fullt av barnefamilier.  Dette var spesielt. Ofte opplever jeg at hotellene bare er noen sovemaskiner for personer som er på hastig reise gjennom livet. Dette var et møtested for mennesker, –  barn og voksne, unge og gamle. Det var fascinerende. Her var kristne fra vesten, buddister fra østen og muslimer og jøder fra Israel.  Da jeg stilte Fayez, resepsjonisten, et spørsmål om Sabbathen, så han på meg og sa. «Det kan jeg ikke svare på for jeg er muslim, still spørsmålet til guiden, for han er jøde.»

I den store spisesalen ba kristne sine bordbønner og Jødene strødde salt på brødet og bad og sang sine bønner .  Jeg satt det og undret meg. I alle land jeg reiser i er religion noe helt naturlig. Det er noe som alle forholder seg til på en avslappet måte, men ikke i Norge. Vi, troende, har blitt en liten minoritet som de fleste undres over.

Ved Genesaretsjøen hadde fredagen kommet, klokken var 18 30, dette var et festmåltid fordi Sabbathen hadde begynt!

Hotellet, Sun City, var lite og bortgjemt. Vi ble umiddelbart litt skeptiske da vi lette oss fram, men ble positivt overrasket over rent og pent rom og en veldig hyggelig stab. Tel Aviv er en moderne og ung by. Vi bodde i en sjarmerende del av byen med mye live på gatene. Et par hundre meter unna lå Kamelmarkedet. Vi så ingen kameler, men hundrevis av små boder med mat, klær, smykker, telefoner etc etc. Koselig.

Tel Aviv fra Jaffa

Så kom dagen da reisen rundt i Israel begynte. Første stoppe var Old Yafo, som i Bibelen omtales som Jaffa.

I Jaffa bodde en kvinnelig disippel som het Tabita, på gresk Dorkas. Hun gjorde mye godt og tok seg av de fattige. Men nettopp på denne tiden ble hun syk og døde. De hadde vasket henne og lagt henne i et rom ovenpå. Lod ligger i nærheten av Jaffa, og disiplene fikk høre at Peter oppholdt seg der. De sendte da to menn av sted for å be ham komme til dem med en eneste gang. Peter gjorde seg klar og ble med dem. Da han kom fram, førte de ham ovenpå, der alle enkene samlet seg rundt ham. De gråt og viste fram kjortlene og kappene Dorkas hadde sydd mens hun ennå var blant dem. Peter sendte alle ut, falt på kne og ba. Så snudde han seg mot den døde og sa:«Tabita, stå opp! » Hun åpnet øynene, så på Peter og satte seg opp. Han rakte henne hånden og reiste henne opp. Så kalte han inn de hellige og enkene og viste dem at hun levde. Dette ble kjent over hele Jaffa, og mange kom til tro på Herren. Peter ble boende ganske lenge i Jaffa hos en garver som het Simon.

Apostlenes gjerninger 9, 36-43

Troens statue:
1 Jakobs drøm
2 Isak offres
3 Jerikos murer faller

Etter en interessant vandring rundt om i den gamle byen som nå hadde fått et flott kunstnerkvarter inne blandt smugene, kjørte vi nordover mot Haifa. Omtrent midtveis svingte vi av motorveien ned til gamle Cæsarea som en gang har vært en travel havneby. Ved et monument over byen, stoppet vi og tok fram bibelen og leste om Offiseren Kornelius. Dette er en veldig interessant tekst, for det er her Gud forteller Peter at det ikke er forskjell på Jøder og andre, det er her de kristne jødene må akseptere helt konkret at alle er like innfor Gud. Før det, var Jødene et utvalgt Guds Folk. Det er her den kristne likhetstanken introduseres.

I Cæsarea bodde en mann ved navn Kornelius, som var offiser ved Den italiske bataljon. Han var en from mann, og både han og hele hans hus hørte til dem som fryktet Gud . Han ga ofte gaver til de fattige blant jødene og ba stadig til Gud. En dag ved den niende time hadde han et syn. Han så tydelig en Guds engel som kom inn til ham og sa:«Kornelius! » Kornelius stirret på ham og sa forferdet:«Hva vil du, herre? » Engelen svarte ham:«Dine bønner og gaver til de fattige har steget opp til Gud, så han er blitt minnet om deg. Nå skal du sende noen menn til Jaffa for å hente en mann ved navn Simon med tilnavnet Peter. Han er gjest hos garveren Simon, som bor i et hus nede ved sjøen. » Da engelen som talte til ham, var borte, tilkalte Kornelius to tjenere og en from soldat fra livvakten sin. Han forklarte dem saken og sendte dem av sted til Jaffa. Dagen etter, mens de var underveis og nærmet seg Jaffa, gikk Peter opp på taket for å be; det var ved den sjette time. Han ble sulten og ville spise. Mens de holdt på å lage maten, kom han i ekstase. Han så at himmelen hadde åpnet seg, og at noe dalte ned; det så ut som en stor duk som ble firt ned mot jorden etter de fire hjørnene. I den var alle slags firbente dyr og krypdyr som lever på jorden, og alle slags fugler under himmelen. Og en stemme sa til ham:«Stå opp, Peter, slakt og spis! » Men Peter svarte:«Det kan jeg ikke, Herre! For jeg har aldri spist noe vanhellig og urent. » For andre gang talte stemmen til ham:«Det som Gud har sagt er rent, må ikke du kalle urent. » Dette hendte tre ganger, og så ble duken tatt opp til himmelen igjen. Mens Peter ennå var i villrede om hva dette synet skulle bety, kom utsendingene fra Kornelius. De hadde spurt seg fram til Simons hus og sto nå foran porten. De ropte inn og spurte om Simon med tilnavnet Peter var gjest der. Peter tenkte fremdeles på synet da Ånden sa til ham:«Her er tre menn som spør etter deg. Skynd deg og gå ned; du skal følge med dem uten å nøle, for jeg har sendt dem. » Peter gikk ned til mennene og sa:«Det er meg dere spør etter. Hvorfor er dere kommet hit? » De svarte:«Vi er sendt av offiseren Kornelius, en rettskaffen og gudfryktig mann som hele det jødiske folk har bare godt å si om. Han har fått et budskap fra en hellig engel som sa at han skulle hente deg hjem til seg og høre hva du har å si. » Så ba Peter dem inn og lot dem bo der som gjester. Neste dag ga han seg i vei sammen med dem, og noen av brødrene fra Jaffa fulgte med. Dagen etter nådde de Cæsarea. Kornelius ventet dem og hadde bedt sammen sine slektninger og nærmeste venner. Da Peter skulle gå inn, kom Kornelius og møtte ham, kastet seg ned foran føttene hans og tilba ham. Men Peter reiste ham opp og sa:«Reis deg, jeg er også bare et menneske. » Peter snakket med ham mens de gikk inn, og han så at mange mennesker hadde kommet sammen. Han sa til dem:«Dere vet at det ikke er tillatt for en jøde å omgås eller besøke noen fra et annet folk. Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent. Derfor kom jeg da jeg ble budsendt, uten å gjøre innvendinger. Men nå spør jeg: Hvorfor har dere sendt bud på meg? » Kornelius sa da:«På denne tiden for tre dager siden, altså ved den niende time, var jeg hjemme og ba. Med ett sto en mann i lysende klær foran meg og sa: ‘ Kornelius, Gud har hørt din bønn og er blitt minnet om dine gaver til de fattige. Send bud til Jaffa og be Simon med tilnavnet Peter komme hit. Han er gjest hos garveren Simon, Neste dag ga han seg i vei sammen med dem, og noen av brødrene fra Jaffa fulgte med. Dagen etter nådde de Cæsarea. Kornelius ventet dem og hadde bedt sammen sine slektninger og nærmeste venner. Da Peter skulle gå inn, kom Kornelius og møtte ham, kastet seg ned foran føttene hans og tilba ham. i Men Peter reiste ham opp og sa:«Reis deg, jeg er også bare et menneske. » Peter snakket med ham mens de gikk inn, og han så at mange mennesker hadde kommet sammen. Han sa til dem:«Dere vet at det ikke er tillatt for en jøde å omgås eller besøke noen fra et annet folk. Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent. Derfor kom jeg da jeg ble budsendt, uten å gjøre innvendinger. Men nå spør jeg: Hvorfor har dere sendt bud på meg? » Kornelius sa da:«På denne tiden for tre dager siden, altså ved den niende time, var jeg hjemme og ba. Med ett sto en mann i lysende klær foran meg og sa: ‘Kornelius, Gud har hørt din bønn og er blitt minnet om dine gaver til de fattige. Send bud til Jaffa og be Simon med tilnavnet Peter komme hit. Han er gjest hos garveren Simon, som bor nede ved sjøen. ’ Med en gang sendte jeg bud etter deg, og det var godt at du kom. Nå er vi alle samlet for Guds ansikt og vil høre alt som Herren har pålagt deg å si. » Da tok Peter til orde og sa:«Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk, men at han fra alle folkeslag tar imot hver den som frykter ham og gjør det som er rett. l Dere kjenner det ordet han sendte til Israels folk: det gode budskapet om fred ved Jesus Kristus, han som er Herre over alle. Dere vet om det som begynte i Galilea etter at Johannes hadde forkynt sin dåp, og som siden spredte seg over hele Judea: Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham. Og vi er vitner om alt han gjorde rundt omkring i jødenes land og i Jerusalem, han som de hengte på et tre og drepte. Gud reiste ham opp på den tredje dagen og lot ham tre synlig fram, ikke for hele folket, men for de vitnene Gud på forhånd hadde utvalgt, for oss som spiste og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde. Og han påla oss at vi skulle forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til dommer over levende og døde. Om ham vitner alle profetene og sier at alle som tror på ham, skal få tilgivelse for syndene ved hans navn. » Mens Peter fremdeles talte, kom Den hellige ånd over alle som hørte Ordet. De troende av jødisk ætt som var kommet dit sammen med Peter, ble forskrekket over at Den hellige ånds gave også ble øst ut over hedningene. t For de hørte dem tale i tunger og lovprise Gud. Da sa Peter: u «Disse har fått Den hellige ånd slik som vi. Kan noen da nekte dem vannet og hindre at de blir døpt? » Så bød han at de skulle døpes i Jesu Kristi navn. Etterpå ba de ham bli hos dem noen dager.

Apostlenes gjerninger kap. 10

Haifa fra hotellvinduet

Det er tidlig morgen. Kl er 04:00 og vi måker snøen av bilen for å kjøre til Gardermoen.

Vi skal til Israel. På vei ut til flyplassen tikker følgende melding inn på, telefonen:

Ha en strålende tur og kos dere: les i bibelen, oppsøk steder, ta i jorda, ta på oliventrærne, kjenn på duftene, ta inn det majestiske landskapet og de historiske byene og landsbyene…og lukk så øynene og se for deg Jesus, Maria, Josef, Johannes, Lasarus, disiplene, kong David og alle de andre skikkelsene som vandret på den samme jorda, og kjente de samme duftene. Og gå med dem! Jeg er sikker på at dette blir en uforglemmelig opplevelse! Glad i deg! Thorodd

Denne SMSen gir innsyn om en virkelighet som er skult for mange i Norge. Denne virkeligheten beskrives veldig godt i et essay publisert i Aftenposten, skrevet av Bjørn Stærk

http://www.aftenposten.no/meninger/spaltister/Den-skjulte-minoriteten–konservative-kristne-i-Norge-7075518.html

«Den skjulte minoriteten – konservative kristne i Norge. Du tror de dypt troende lever i den samme virkeligheten som alle andre. Det gjør de ikke.» Essayet handler om toleranse. Samtidig forteller det om at for oss som er troende kristne, finnes det en annen dimensjon i livet som ikke kan behandles ut ifra akademisk eller intellektuell analyse. Når man reiser til Israel blir det interessant å møte mennesker, se og høre for å bedre forstå konflikten mellom Israel og Palestina. For oss som har Jesus og andre bibelske personer som forbilder blir reisen til Israel også en reise hvor Bibelens fortelling kan oppleves i den virkelighet hvor de skjedde. Kjenne på nærheten til den historien som har levd inne i oss siden vi hørte om det på søndagsskolen. Derfor blir det ikke bare en sanselig opplevelse. Det blir viktig å senke tempoet, se, lukte, føle og lytte, også til det åndelige element vi tror på. Derfor er det en helt spesiell forventning vi nå føler mens flyet løfter seg opp i nattehimmelen over Oslo.

Innflyving over Tel Aviv

Bare kiterne trivdes ute i vinden i dag.

Også duene foretrakk landjorden i dag.

Da jeg var i Kongo de tre siste uken i januar 2013 skrev jeg jevnlig rapporter på FaceBook. Da fikk jeg råd om a slike rapporter passet bedre i bloggformatet, så nå prøver jeg meg.

Til 60 års dagen min fikk jeg en reise for Tina og meg til Israel av barna våre. Nå er vi her, så bloggen starter ikke med meg som Vannmannen, men som en person som har lyst til å gå på de stedene alle bibelens personer var, gikk og levde.