Ready for take off, Paris here we come!

I mange måneder ha vi tenkt, planlagt, skrevet ord, lett etter og skannet bilder, rediger videor, gleder oss mye, gruet oss litt.
Siste ord er ikke skrevet, siste bilde er ikke funnet og videoene er ikke helt ferdige, men nå står bilen der, pakket og klar til den lange turen til Saint Privat de Prés, som ligger 6 timers kjøring syd for Paris.

Thorodd og Kelly skal gifte seg!
Det er en milepæl i livene våre, i vår lille familie.
Det er mye som har blitt lagt inn i bilen. Vi skal hjelpe til med å organisere et Brullup nesten 2000 km hjemmefra og da tar vi med ting for alle eventualiteter vi har kommet på. Det er sikkert mer som burde være med, men nå er bilen overfull.
Jeg får ikke lagt med før etter midnatt og det bekymrer meg litt. Vi må opp kl. halv fem for å rekke fergen i Kristiansand. Så lite søvn, før man skal kjøre time etter time på monotone motorveier er ikke så klokt. Det er godt vi er to til å kjøre.

Samtidig som dette er en reise inn mot framtiden er det også en reise inn i minnenes verden.

På veien nedover Danmark ligger det plutselig noe i veien. Vi kjører i 120 km i timen og en rask avgjørelse må bli tatt. Kjøre rett fram og over det som ligger i veien, – eller svinge unna? Jeg er redd for hvordan den tungt lastede bilen kommer til å reagere på en rask unnamanøver, og velger å kjøre redd fram. Dunket kommer, – det gikk bra! To ting skjer samtidig i det øyeblikket. Tina’s utbrudd «hva var det Geir?», og minnet om en hendelse 50 år tilbake i tid dukket opp.

1964 – Pappa kjører, vi er på vei nedover de raske veiene i Danmark. Målet er Marseille og passasjerbåten «General Magin». Den skal frakte oss videre til Pointe Noire i Kongo.

En stor fugl kommer flyvende inn fra siden. Pappa kjører rett fram og dunket kommer. Fuglen er død. » jeg kunne ikke bremse» sa pappa. «Med denne farten og med alle bilene bak oss kunne jeg utsatt både oss og menneskene i de andre bilen for fare med en kraftig oppbremsing. Når slikt skjer må man bare kjøre rett fram.»
Jeg sier omtrent det samme til Tina som pappa sa til oss og så forteller jeg om den hendelsen til Tina. Jeg fortelle også om andre minner som dukker opp fra den turen. Samme kveld som hendelsen med fuglen, overnattet vi i Lübeck. Etter middag tok pappa oss med på en tur. Vi gikk ned til elva, og pappa pekte over på den andre siden og sa «der borte ligger Øst Tyskland». Det var under den farligste tiden i den kalde krigen. Cuba krisen var ikke langt tilbake i tid. Vi sto der og så over til den andre siden. Vi hadde lest om mennesker som flyktet over til Vest Tyskland. Noen klarte seg, noen ble fanget og noen ble skutt under flyktforsøkene. Vi snakket også om John F. Kennedy’s ord » Ich bin ein Berliner». Begge hendelsene må har vært skjellsettende i en 12 år gammel gutts sinn ettersom de dukker opp nå 50 år senere.
Nøyaktig 12 timer etter vi reiste hjemmefra kom vi til hotellet Heidenaur Hof som ligger i en koselig liten landsby, 4 mil syd for Harmburg.
Samtalen vi hadde under den gode middagen dreide seg om bryllupet og om hvordan det kom til å påvirke familien framover.
I morgen skal vi videre og ligge over i Reims. Også det et sted som gjorde inntrykk for 50 år siden.